Fredag 25. februar 2005 Da Sara var så gammel som Ruth er nå Tilbake til hele februar 2005 Tilbake til hovedsiden Ett r siden

24. Februar 2005

26. Februar 2005

Ruth er født!

Magen:	N i 42. uke (41+4)
Sted:	Rikshospitalet
Vr:	Kaldt
Gjorde:	Ruth ble født!

Kaja: Melding fra mobil: Da er endelig Ruth og jeg installert på barsel. Dette er det 5. rommet vi er på etter at vi kom hit: ett rom til CTG-registrering, fødestua, ett rom å sove på frem til frokost, et annet rom frem til lunsj, og nå altså dette, men her skal vi nok bli. Vi deler rom med et annet par som diskuterer om sønnen som ble født på onsdag skal hete Julius eller Julian. Nå har de fått besøk, og da må de gå ut. Besøk på rommene er bare i visitttiden, 18-19. Jeg skulle gjerne sovet, for det gjør Ruth.. (25/02 13:33)

Fødselsrapport (Skrevet fredag 4. mars) Mandag 21.02.05 Kontroll hos legen på fødepoliklinikken. Hun konstaterte at jeg var moden, hadde 2 cm åpning og røsket litt rundt. Samme kveld gikk slimproppen og jeg begynte å kjenne mensmurringer. Tirsdag 22.02.05 Begynte å få noen "vonde kynnere" (trodde jeg, men det var nok rier) ca. kl 13. De varte til utpå morgenen, men jeg klarte å sove ok om natten. Onsdag 23.02.05 Riene var borte om formiddagen, men kom tilbake utover ettermiddagen og igjen holdt det på gjennom natten til neste morgen. Sov deler av natten, men dårlig. Torsdag 24.02.05 Igjen var riene borte om formiddagen, men begynte på igjen omkring klokken 13. Jeg begynte å ta tiden på dem. De var meget uregelmessige, med alt fra 3 til 16 minutter imellom. Da dette var tredje dag det holdt på sånn ringte jeg Føden for å høre om dette var normalt og at alt var i orden. De sa jeg var velkommen inn til en sjekk. Damen i telefonen sa hun trodde vi kom til å komme inn den kvelden uansett, men jeg tok det ikke så alvorlig. Hadde jeg ringt en av de to foregående kveldene ville hun ha sagt det samme, og da ga det seg jo igjen om morgenen. Da det ble leggetid for Sara i 19-tiden bestemte vi oss for å levere henne til barnevakten. Slik stilte vi litt friere HVIS vi fant ut at vi skulle dra inn på sykehuset for en sjekk. Vi leverte også Neptun i Sandvika. Jeg ble hjemme mens Marius dro, og han kom vel hjem igjen i 21-tiden. I mellomtiden tok jeg en dusj. Det var deilig smertelindring i det varme vannet, men ikke så deilig å komme ut igjen etterpå. Mens jeg sto i dusjen ble riene hyppigere, men de roet seg ned igjen da jeg satte meg ned. Om kvelden ble vi sittende å se på TV, og jeg satt på irc og SnartMamma og akket og oiet meg og lurte fært på hva jeg skulle gjøre med disse vonde og uregelmessige riene. Sikkert flott underholdning for jentene på #nettdagbok. Tilslutt bestemte vi oss for å gå og legge oss. Fredag 25.02.05 Jeg la meg i sengen rett over midnatt. Da fikk jeg tre rier hvert tredje minutt som hver varte i 60 sekunder, altså 2 minutter imellom. Og de var så vonde at jeg skjønte at jeg ikke kom til å få sove. "Dette funker ikke," sa jeg. "Vi drar inn!" Fikk kledd på meg og pakket ut i bilen. Riene var nå så vonde at jeg måtte konsentrere meg og puste meg gjennom dem. Jeg hadde en ri i trappa opp til bilen, flere i bilen på vei inn, en på plassen foran sykehuset, en i heisen opp til fødeavdelingen... Vi parkerte rett foran inngangen til "Barn, kvinner" på Rikshospitalet. Da vi meldte oss i skranken var klokka ca. 01:00. Det sto en masse damer og hang bak skranken der. En av dem kastet seg over journalen min og sa "jeg tar denne" og kom og hilste på oss. Vi gikk inn på undersøkelsesrommet. Jeg tok urinprøve (og blodtrykk?), og så sjekket jordmor meg nedentil: "7 cm åpning!" Og så ville hun sjekke mens jeg hadde en ri. "Nei, 6 cm! ...Nei, 5! ...Nei, 4! -Nei, 5!" Så en 5 cm (hun skrev 4 på arket) men veldig tøyelig da. Marius dro for å flytte bilen. Jeg hadde ikke egentlig trodd at fødselen var igang, siden riene var så uregelmessige, og hadde mest dratt inn på sykehuset for å få noe å sove på. Vi diskuterte frem og tilbake og fant ut at det ikke ble noe vits i nå. Hun leste ønskebrevet mitt (som ikke lå i journalen, HELDIGVIS hadde jeg lagt en kopi blant mine egne papirer) og så var det endelig tid for CTG-måling. Jeg begynte å bli ganske utålmodig og lengtet etter epiduralen min. Mens jeg satt i CTG tok riene seg opp igjen. De kom hvert 3. minutt og var ordentlig vonde. Den siste varte ekstra lenge. Da jeg reiste meg opp merket jeg at det var vått overalt. Vannet hadde gått mens jeg satt i stolen. Vi gikk inn på fødestua. Måtte stoppe og puste meg gjennom en ri i gangen på veien bort. Både jeg og jordmoren begynte nok nå å skjønne at dette kom til å gå ganske fort, men hun hadde lovet meg epidural. Hun ringte på anestesilegen og ba ham skynde seg, men han svarte at han kom om 15 minutter. Jeg bannet litt. 15 minutter er lenge når man har det så vondt. Jeg prøvde litt forskjellige stillinger mens jeg ventet på legen, men å stå støttet mot sengen funket best. Jeg jobbet masse med pusten for å komme meg gjennom riene. Jeg har lest et sted at man skal konsentrere seg om å puste INN; det funket ikke for meg. Jeg konsentrerte meg om utpustene ("blås-blås-blås-blås-blås"), så kom innpustene av seg selv imellom. Jordmor prøvde å få satt en veneflon (?) i hånden min, men lyktes ikke. (Jeg spratt for mye rundt?) En ny sjekk av åpning ga ca. 8-9 cm. Endelig kom anestesilegen. Jeg måtte sette meg på sengen. Hver gang jeg fikk beskjed om å flytte på meg e.l. så ble det en omstendelig prosess, fordi det ikke var så lett å "bare" flytte seg, pga. bekkenløsningen. I tillegg hadde jeg jo rier, og hver gang måtte alle ta pause og bare vente til den gikk over, fordi de kunne visst ikke gjøre noe mens jeg hadde en ri. Legen vasket ryggen min med sprit, og plutselig slappet jeg mye mer av. Så satte han lokalbedøvelse i ryggen, og så skulle han endelig sette den etterlengtede epiduralen, men- Han fikk det ikke til! Han prøvde tre ganger, men han klarte ikke å finne epiduralrommet i ryggsøylen, mellom ryggvirvlene mine. Han prøvde å unskylde seg og forklare at han ikke ville risikere å stikke feil. Det virket som han ventet at jeg skulle si at det var "greit" eller at jeg forsto eller noe, men dette var ikke tidspunktet for å appellere til mine edle sider! Jeg hadde mer enn nok med å passe på meg selv og håndtere smertene, som nå begynte å bli ganske voldsomme. Jeg prøvde å finne en best mulig stilling, prøvde prekestol og saccosekk. Prøvde varme risposer og kalde kluter og prøvde å puste oksygen, men syntes bare det var plundrete med masken. Da jeg ikke orket å stå på beina lenger stilte jeg meg på alle fire i sengen. Jordmor hevet opp hodeenden av sengen så den sto nesten loddrett opp, og så kunne jeg henge på den. Det funket faktisk bra! Imens drev jordmor og prøvde å få til litt CTG av babyen. Jeg syntes det var noe skikkelig herk hver gang hun kom og presset den måleren på magen min. Jordmor sjekket åpning igjen. Nå var det full åpning, men det gjensto en hoven kant. Hun smurte meg med olje (har jeg fått vite i ettertid, selv var jeg altfor opptatt med smertene til å registrere noe som helst) og prøvde å tøye på kanten. Jeg vet ikke egentlig helt hva det var hun gjorde, men det funket hvertfall. Jeg kjente at jeg begynte å få pressetrang, men jeg kjente selv at det var for tidlig. Det sved da det sprengte mot den hovne kanten. Jordmor sa at jeg kunne godt "trykke litt" når jeg fikk pressetrang. Jeg hadde ikke rukket å få klyster fordi vi skulle prøve å rekke å sette epidural. "Nå bæsjer jeg!" sa jeg. "Neida, det er bare litt" sa jordmor. Men hun skulle snart få se at hun tok feil. På de neste to riene sto spruten ut utover sengen bak meg... Jordmor ble opptatt med å skifte laken på sengen. Hun fikk Marius til å ringe på en jordmor til, for nå begynte hun å få det travelt. Så kom den skikkelige pressetrangen og jeg kjente at babyen var på vei nedover. "Ikke noe rart at du kjenner press," sa den nye jordmora, "for her kommer barnet!" På tre pressrier var hodet født, og på den fjerde kom hele ungen ut, etterfulgt av et stort "splæsj" av fostervann. Da var klokka 03:18. Fra jeg kom inn på sykehuset hadde det tatt under 2 1/2 time, og fra jeg fikk pressrier tok det 8 minutter så var hun ute! Jeg var så sliten at jeg bare sank sammen på alle fire i sengen og ble liggende sånn en stund, mens de styre og årna der bak meg. Jeg hørte babyen som skrek litt med munnen full av fostervann. Så fikk jeg snudd meg over til sittende/liggende og skulle føde morkaken, men den satt helt fast. Jordmor prøvde å dra litt i navlesnoren, men det nyttet ikke. Så presset hun på magen min, og da kom det en ri og morkaken kom ut. Jeg hadde ikke revnet noenting, enda så fort det gikk. Marius hadde holdt Ruth, men nå fikk jeg henne inntil meg, og så fikk hun pupp. :-) Vi hadde helt glemt å ta bilder så langt, men nå husket Marius på å finne frem kameraet, så vi fikk tatt bilder av jordmoren og oss. Så fikk vi være for oss selv et par timer, før jordmor kom tilbake og Ruth ble målt og veid. 4730g veide hun! 52 cm lang og 36,5 cm rundt hodet. Så fikk jeg meg en dusj, og målt blodtrykk (130/65) før vi ble trillet videre til neste oppholdssted.

Marius: Melding fra mobil: Sara har fått en søster! Ruth Elisabeth ble født i dag 25.02.2005 kl03:18. 4730g (!) 52cm. 36.5cm hodeomkrets.De ligger på rikshospitalet. Tar gjerne imot besøk lørdag og søndag kl 18-19. (25/02 6:03)

13:27 Jeg har lagt inn litt bilder. Lang historie kommer senere. Jeg er hjemom en tur, og skal nå hente Sara i Barnehagen snart, så hun får truffet den nye søsteren sin!

Melding fra mobil: På tide for meg å komme meg hjem og sove. Og hilse på stakkars hunden vår som har vært hjemme alene siden middagstid. Sier hadet til den flotte konen min og den flotte yngstedatteren. Eldstedatteren overnatter hos bestefar igjen. I morgen kommer hun hjem igjen for godt, og Ruth kommer hjem på mandag. Et tips til de som kommer på besøk til oss er å huske pressang til sara og neptun også. Neptun liker tyggeleker og sara liker lekebiler. (25/02 22:14)

Kommentarer til siden: