Lørdag 20. juli 2002 Tilbake til hele juli 2002 Tilbake til hovedsiden Ett r siden

19. Juli 2002

21. Juli 2002

Vi gifter oss!

Kaja: (Skrevet søndag 21. juli) Nå er jeg sliten og har aller mest lyst til å sove, men jeg synes jeg må skrive ned hva som skjedde igår mens jeg ennå har det friskt i minne. Slik kan jeg kikke tilbake på det senere og huske alle detaljer fra bryllupsdagen min. :-)

Vekkerklokka ringte 07:15. Jeg var veldig trøtt, for jeg hadde ikke fått sove så mye om natten. Jeg fikk lagt meg litt over elleve kvelden før, og sovnet faktisk etterhvert; men så våknet jeg igjen og ble liggende våken i flere timer, nervøs og forventningsfull. Så da jeg våknet hadde jeg egentlig bare lyst til å sove mer, men så kom jeg på at vi hadde laget en detaljert plan for hvem som skulle på badet når for å rekke alt før vielsen, så da sto jeg opp. Jeg trykket på "på" på kaffetrakteren og vannkokeren som jeg hadde gjort klare kvelden før, så banket jeg på (dvs. krafset i persiennene på det rosa rommet) til Odd og Maja for å vekke dem, og så gikk jeg på badet for å vaske meg. Jeg hadde tatt en lang dusj og vasket håret kvelden før, for jeg hadde fått streng beskjed av Bettina (stylisten) om at jeg ikke kunne vaske håret samme dag som det skulle settes opp.

Deretter kom en stund hvor vi løp rundt hverandre alle fire her, både Odd og Maja, Marius og jeg. Det skulle handles brød, spises frokost, pakkes sammen, dusjes og barberes, res opp seng, kles på med mer. Etterhvert dro Marius og Odd ut og hentet brudebuketten fra blomsterbutikken i Valby. Jeg hadde ingenting på huskelisten min mellom kl. 8 og kl. 10, så jeg satt stort sett bare i sofaen og prøvde å våkne. Passet på å smøre ansiktet som Bettina hadde formanet meg om. Drakk litt kaffe. Sydde i et par knapper i bunaden til Maja. Den hadde vært levert på Tåsen renseri. Aldri gjør det. De hadde gjort mye rart med den, bl.a. stiftet stifter i den og mistet knapper på den. Da klokka ble kvart på 10 ringte Bettina på døren. Marius og Odd hadde kommet tilbake med blomstene, så nå var vi fem mennesker som surret rundt hverandre og stresset og løp i veien for hverandre. Bettina varmet opp hårrullene, og så ble jeg sittende på en stol (som var glatt så jeg skle hele tiden) i to timer men hun sminket meg og stylet håret mitt. Imens tok de andre imot smørbrødene vi skulle ha til lunsj lørdag og søndag, og pakket dem inn i kjøleskap og ned i tina, og pakket piknik-utstyr ut i bilen. Da Bettina begynte å nærme ferdig, ble det mye løping frem og tilbake for å fikse de siste detaljene i utseendet mitt, og så kledde vi på meg bunaden. Det ble mye styr det og, men Maja var veldig kjempeflink og hjalp meg. Da vi var klare til å gå var klokka blitt ti over tolv, ti minutter etter schedule. Da jeg sto opp om morgenen regnet det, men i løpet av formiddagen klarnet det opp og da vi dro til kirken var det sol. Marius kjørte bilen til kirken og vi hadde taket på.

Da vi ankom kirken var det en del mennesker utenfor. Jeg hoppet ut av bilen og tråkket på skjørtet mitt. Løp bort til trappen og opp. Måtte ta tak i skjørtet igjen og krøllet forkleet. Masse folk inne i kirken. Vinket kort og løp inn på biblioteket sammen med Maja. Imens parkerte Marius og Odd bilen. Inne på biblioteket fikset vi litt opp på bunaden, og så ble vi stående og vente. Jeg ble mer og mer nervøs. Einar kom og holdt meg med selskap, og Maja og Odd og Marius var innom litt innimellom. Det ble satt ut vakter til å passe på hver gang jeg skulle på do. Var ellers bare inne på biblioteket, var nervøs, drakk vann og snakket med Einar og Maja. De knipset litt bilder. Jeg ville gå på do en siste gang før vi gikk igang. Det fikk jeg, men det ble litt stress for de kom og maste og ville begynne seremonien. Maja løp inn i kirken tilslutt, samtidig med de siste av gjestene, Tom og Live. Deretter sto vi utenfor kirkedøren og ventet til klokkene var ferdige å slå, og så begynte de å spille musikk, døren ble skjøvet opp og vi begynte å gå, Einar og jeg.

Det møtte meg et regn av blitz og kameralinser og smilende fjes, det var helt overveldende og jeg var slett ikke forberedt på det. Særlig alle kameraene var jeg av en eller annen grunn ikke forberedt på. Men det var jo ikke noe vanskelig å smile med så mange smilende mennesker rundt meg. Det er ganske kort vei å gå inn i kirken, så det gikk veldig fort syntes jeg. Da jeg kom rundt svingen fikk jeg se Marius også. Han så glad ut. :) Jeg kjente at jeg gledet meg. Det var godt å holde i armen til faren min, for jeg var litt nervøs. Det er litt slitsomt å være så til de grader sentrum for alles oppmerksomhet. Den jeg husker best at jeg så var min kusine Nina som så veldig ut som hun ville ta bilde av meg, men jeg er ikke sikker på om hun rakk det. Plutselig var vi fremme ved stolene våre. Det hadde gått veldig fort. Jeg var ikke helt sikker på om jeg skulle sette meg mens musikken fortsatt spilte, så jeg kikket på presten, og hun sa jeg skulle sette meg. Da gjorde jeg det, så alle andre også fikk sette seg. Musikken spilte fremdeles en god stund til. Vi brukte det stykket som heter "Jesu bleibet meine Freude" iflg. organist Allan. Men vi hadde organist Dan. Og presten kjente stykket under et annet navn. Men det ble riktig hvertfall, selv om jeg syntes det hørtes ut som han bomma litt noen steder. Det er et deilig stykke, og litt mer stille og rolig enn folk vanligvis bruker til innmars. Vanligvis er innmars-stykker til brylluper veldig pompøse, sånn som standard-stykket til Wagner.

Fra resten av seremonien husker jeg ting litt kaotisk og ikke nødvendigvis i rekkefølge. Jeg hadde høy puls og skalv veldig på hendene i begynnelsen. Det syntes veldig (trodde jeg hvertfall, og hørte noen som sa de hadde sett det) fordi blomstene i brudebuketten skalv veldig. Det var litt knot å holde både brudebuketten og programmet samtidig. Jeg satt ved siden av Maja, og stolen var vridd svakt innover så jeg skulle se presten, hvilket betød at jeg så nesten ingen i forsamlingen utenom den forrerste rekken på "sverdsiden", hvor familien til Marius satt. Jeg så mammaen hans og søstrene og kjærestene deres og pappaen hans. Tvers overfor meg satt Odd og Marius og de så jeg veldig godt. Det var hyggelig å sitte og kikke på Marius. Han så tilbake og laget kyssegrimase. :-) Jeg ble glad. Presten snakket om Sjømannskirken, slik vi hadde bedt henne om. Marius sa siden at hun hadde virket nervøs. Når jeg tenker på det er jeg kanskje enig i det. Det kan jo ha vært fordi kirken nok var mye fullere enn det hun pleier å være vant til. :-) Som sagt husker jeg ting litt kaotisk. Jeg husker godt at jeg la merke til blomstene på alteret. Det var røde roser og hvite liljer, akkurat som i brudebuketten min. Hvordan hadde de havnet der? Jeg kunne ikke huske at vi hadde sagt fra til noen som kunne klare å få til en sånn match... Det var koselig å stå foran presten å si "ja", selv om hodet mitt var litt bommull akkurat da. Jeg knota forferdelig med å få på Marius ringen hans, for han har så stor knoke. Det var fint å få kysse, og det virket som om "publikum" likte det. Etterpå sang vi den salmen som aj-ml hadde hjulpet oss å finne frem til, og som ingen, selv ikke presten, kunne. Orgelet spilte veldig høyt, så jeg hørte nesten bare det og ikke at folk sang, men jeg synes egentlig det gikk ganske fint. Den har jo en fin tekst, som jeg har likt bedre og bedre for hver gang jeg leser gjennom den. Det hørtes ut som folk fikk litt taket på den etterhvert også. Organist Dan spilte "Sarabande" fra Griegs Holberg-suite på flygelet som var blitt trillet inn for vår skyld. Det var fint. Og Marius og jeg satt jo endelig ved siden av hverandre. Vi holdt hverandre mye i hendene som ble svette og klemte. Jeg husker ikke så mye av den andre gangen oppe hos presten, annet enn at jeg syntes det hørtes ut som det ikke var noen andre enn presten og marius som brukte stemme da de ba fadervår. Jeg vurderte et hundredels sekund å ta den på gotisk, men slo det fra meg like fort. ;-) Vi sang "julesangen" (Det er så yndig å følges ad) og presten snakket sikkert en hel del innimellom det hele. Til slutt kom hun ned og tok oss i hånden og ga Marius vielsesattesten. Senere oppdaget vi at den påstår at vi har blitt gift i "Kong Haakons kirek". Vi får se om det er noe vi skal behøve å gjøre noe med, eller om vi bare skal la det være. Presten sa så at vi skulle "danse ut av kirken", og det slo meg at det sa hun fordi vi hadde valgt brudemarsj fra Seljord som utgangssang. Marius sa siden at han la merke til at presten løp forbi oss og åpnet døren for oss, sannsynligvis fordi den som egentlig skulle gjøre det var vekk. Vi stilte oss opp utenfor og så kom alle gjestene i en lang rekke og gratulerte oss og vi smilte og hilste og sa "takk" 79 ganger. Etterpå ble det lidt dødtid hvor vi bare sto rundt og ble fotografert, gikk inn igjen i kirken og ble fotografert og sånn. Så gikk vi og skrev i gjesteboken, gikk ut på trappen foran kirken, ble fotografert, gikk langsomt ned trappen, stoppet på nederste trinn, og så så jeg Åshild. Da fant jeg ut at jeg bare skulle få det "over and done with", så jeg vinket henne bort til meg og kastet brudebuketten til henne. Hun gifter seg i Skien om fire uker og er "neste par ut" i min vennekrets. Odd hadde kjørt frem bilen, så vi satte oss inn, ble fotografert, kjørte av gårde og ble fotografert mer.

Vi kunne ikke kjøre så fort, for nå hadde vi taket nede, og håret mitt tålte ikke så veldig mye vind. Dvs, det kan godt hende det hadde tålt det, men det føltes litt skummelt. Så vi kjørte ca i 40 over Langebro og forbi Rådhusplassen. Folk som passerte oss stirret åpenlyst, men noen skjønte poenget og ropte "Tillykke" til oss, som er "gratulerer" på dansk. Det føltes godt! Det var deilig å komme litt vekk fra alle blikkene som hadde vært i kirken. Vi kom frem til Ørstedparken, fant parkeringsplass og begynte å laste ut av bilen. Einar og Beate, Pelle og Anne og Turid innfant seg og hjalp oss å bære tingene. Vi gikk inn i parken. Alle glodde på oss. Et opptog i norske bunader og mørke dresser, med blomster og picnic-utstyr; joda! :-) Vi gikk en lang runde og lette etter fotografen, og tilslutt kom Turid gående med ham, akkurat samtidig som vi prøvde å ringe ham. Han foreslo at vi skulle gå bort til broen for å fotografere. Vi sendte Beate og Anne avgårde for å sette opp picnic-utstyret. Det var litt rart å bli fotografert av ordentlig fotograf, det har jeg ikke blitt særlig ofte. Moren min var jo fotograf, men hun var jo moren min og den gangen var jeg bare et lite barn. Magnus Klitten som tok bryllupsbildene ville at vi skulle smile med øynene og skifte positur hele tiden. Som om vi var modeller som hadde dette som jobb... Han er reklamefotograf og sikkert mest vant til å jobbe med proffer. Han tok to svart/hvitt-polaroider og spurte om vi ville ha farge eller sv/hv. Vi sa farge. Først idag kom jeg på at farge falmer med tiden. Kanskje det kan gå an å få det trykket på ordentlig svart/hvitt-papir også? Det må vi undersøke. Det var litt vanskelig med fotograferingen fordi folk drev å gikk forbi hele tiden og de ventet stort sett ikke men gikk bare rett på. Vi tok noen bilder med hele gjengen på, dvs. Marius og meg, Einar og Maja, Turid, Pelle og Odd. Så gikk vi for å ta noen bilder nede ved vannet, hvor Magnus ba meg sette meg ned på gresset. Ikke noe sjakktrekk for bunaden kanskje, men klarte å unngå å få grønske på noe av det hvite hvertfall. Så var vi ferdige, sa takk og hadet og avtalte at vi ringer ham når vi kommer fra bryllupsreise, og så kommer vi ut og blir med på å velge ut bilder. Hvis vi vil ha fler enn opprinnelig avtalt kan vi godt få betale for å få det.

Så gikk vi for å spise lunsj der Anne og Beate hadde gjort istand. Teppene vi hadde med var visst veldig loete, så det var ikke noe særlig å sette seg ned. Alle ble stående. Det ble filmet videofilm, knipset bilder og så fikk Einar æren av å åpne Champagnen mens Marius sto klar med glass. Da alle hadde fått utbragte Einar skålen og vi fikk drikke. Godt! :-) I Danmark er det 0,5 promillegrense og dessuten bryr politiet seg bare hvis du har drukket sprit, så her fikk alle Champagne, også sjåførene. Så åpnet de tina og vi fikk mat. Jeg kjente at jeg var ganske sulten, så det var godt med smørbrød nå. Danske uspesifiserte smørbrød er dessuten alltid så godt og så spennende. Folk var sultne og alle unntatt to smørbrød ble spist opp. Perfekt beregning! Klokka begynte visst å nærme seg halv fire, så etter å ha (nesten) drukket opp Champagne-flaske nr. 2 pakket vi sammen og tuslet avgårde, hver til vårt denne gang.

Marius kjørte bilen da vi fire reiste tilbake til Damagervej. Jeg husker ikke så mye av turen, jeg tror vi alle var ganske utkjørte. Ihvertfall falt vi mer eller mindre sammen da vi kom tilbake. Marius skiftet, jeg laget meg kaffe og ircet litt. Maja kom plutselig på at hun hadde lovet innsjekking på hotellet før fire, og klokka var blitt over det. Vi fant telefonnummeret og Odd fikk ringt og utsatt sjekk-inn til kl. seks. Så sovnet Maja i sofaen. Men vi fikk jo etterhvert ryddet og shinet leiligheten litt, og båret Odd og Majas ting ned i bilen. Så ble det på tide å dra, så det gjorde vi.

Neste stopp var First Hotel Vesterbro, hvor Odd og Maja skulle sove den natten. De skulle sjekke inn, så vi snirklet oss ned i et parkeringshus ved siden av. Ventet lenge på heisen. Odd og Maja tok trappen. Marius og jeg tok heisen da den kom. Odd og Maja sjekket inn, betalte og dro opp på rommet, mens Marius og jeg ventet i foajeen. Vi satte oss ned, og mens vi satt der kom det bort en mann som snakket norsk men så sydlandsk ut. Han spurte hvor vi var fra og antok at vi giftet oss idag. Jeg smilte og fortalte og så dukket det opp en gjeng italienske turister som fyren tydeligvis var gudie for. De var veldig nysgjerrige på bunaden og jeg fortalte og viste frem. Han oversatte det jeg sa på norsk. Så stilte de spørsmål på italiensk og de ble alle ganske perplekse da jeg svarte dem direkte tilbake på italiensk. ;-) De gratulerte oss ("Auguri" = "fugleinnvoller" eller noe slikt?), takket for seg og gikk, og så kom Odd og Maja tilbake og hentet oss, og der var Hege og Eskil og Oliver. Vi snakket litt med dem, men da Heges klokke var fem på seks ble vi alle ganske stressa og fortet oss det beste vi kunne ned i kjelleren. En italiensk turist tok bilde av meg idet jeg gikk inn i heisen. :-) Odd og Marius somlet ved disken med å sjekke om de fikk refundert parkeringshuset, men nei.

Vi kom oss ned i kjelleren, heiv oss inn i bilen og Marius kjørte det remmer og tøy kunne holde i retning Bellahøj. Vi stirret etter minibanker og fant endelig den Nordea-banken Maja hadde spottet tidligere da vi var nesten fremme. Maja hadde nemlig ikke nok cash til hotellet og lånte av musiker-pengene for å ha nok. Hun løp og tok ut penger mens vi andre byttet plass i bilen, så Odd satt foran og kjørte mens Marius og jeg satt bak. Vi tok ned taket og kjørte i skåne-håret-tempo opp til Bellahøj. Vi hadde god tid, klokka var ca. fem over seks og det var akkurat så "fashionably late" som Bellahøj syntes vi skulle komme.

Odd svingte inn på plassen og Marianne og Terje tok masse bilder av oss da vi hadde kommet ut av bilen. Så gikk vi spissrotgang mellom masse folk inn i hallen hvor vi fikk oransje velkomstdrink. Den smakte litt "blyant-sprit" (=vermut) som Frode ville kalt det. Men den var ikke så forferdelig søt, så det var egentlig greit nok. Jeg husker ikke så mye av hva som skjedde frem til vi gikk til bords. Jeg antar at jeg var på do sammen med Maja og rettet på stakkjen og sminke, og at vi hilste på folk. Einar ropte høyt så folk kom seg til bords. Marius og jeg hang igjen så vi ble gående sist på plass. Så satte jeg meg, så alle andre fikk sitte, og så reiste jeg meg igjen og holdt velkomst"talen" min. Den var veldig veldig kort, men jeg fikk visst sagt det jeg skulle: Velkommen til bords, takk for at så mange har kommet, vi holder røykfri middag, røyking blir tillatt ved bordene fra kaffen og utover, de som vil tegne seg på talelisten skal si fra til toastmaster og vil da få tale ved kaffen, vi har noen ganske få taler ved middagen og vil spare mest mulig til alle er samlet, toastmaster er vår venn Eirik, værsågod. Eirik sa hei, introduserte forretten, og så ble vi sittende ganske lenge å vente på den. Vi fikk masse vin. Vi hadde ikke smakt den fra før. Vi hadde smakt på husets viner og funnet ut at vi ikke kunne bruke dem. Disse var mye bedre. Hvitvinen var en tørr sauvignon blanc som smakte nokså plain men spennende fordi den hadde vært eikelagret, som jo ikke er særlig vanlig med sauv blanc. Forretten kom i suppeskåler som så ut som store tekopper med hank. Søtt! Oppi var det masse "grønnsaker", blant annen fikk jeg en stor busk dill som jeg lurte litt på hvor jeg skulle gjøre av. Jeg endte med å spise den. Suppen smakte deilig. Jeg spiste opp hele. Snakket med Marius, snakket med Einar, snakket med de andre som satt rundt. Hørtes ut som folk likte den! Jeg fulgte litt med på kelnerne ("tjenerne"), og på folk som skulle ha spesialretter, og prøvde å se om bordplasseringen vår hadde funka; om folk kom i snakk. Det gikk litt trått noen steder, men iløpet av middagen så det ut til å tø opp og folk virket som de hadde det hyggelig! :-) Da forretten var spist fikk vi ny vin, det ble ryddet av, og Eirik introduserte første taler; Einar. Han holdt en hyggelig tale, og sa mange veldig koselige ting. Jeg håper vi kan få en kopi av notatene hans. :-) Så ble det en litt lang pause mens folk fikk la ordene synke og prate litt, og så introduserte Eirik Marius som neste taler. Marius hørtes veldig nervøs ut, men han holdt en nydelig tale. Ganske mye om vårt liv i Danmark, det å flytte, det å arrangere bryllup, og litt om meg og å ville dele livet sitt med meg. Å, så søt han var! Jeg var så stolt av ham som turte å holde tale selv om han var så nervøs. Og så jeg som hadde glemt å si lykke til! Så kom de med rødvin, og så kom potetene ("I Danmark ser selv potetene ut som pølser!" sa noen, var det Beate?) Godt sagt, for vi fikk sånne frityrstekte potetmoskuler som ikke var kuler men små pølser. Og saus, og så kom de med fatene med kalvestek, grønnsaker og "omelett". Maten smakte kjempegodt! Spesielt var jeg imponert over steken som var mør som smør! I pausen mellom serveringen av hovedretten var Maja så nervøs for talen sin at hun måtte ut en tur og puste litt for seg selv. I mellomtiden klarte Marius å søle rødvin på meg, både på bunadsskjorten og på forkleet. Einar fortet seg å finne masse salt som vi kunne helle på, så resten av middagen ble jeg sittende nokså urørlig for å ikke miste saltet som skulle suge opp væsken og bleke. Jeg ble først veldig fortvilet og lei meg og nesten sint, men jeg tror ikke jeg viste det så veldig. Jeg tok meg veldig fort i det, for jeg fant ut at jeg ville ikke være bekjent av å lage en scene i min egen bryllupsmiddag. Det var dessuten mitt glass rødvinen hadde vært i, så jeg var sikkert ikke skyldfri selv. Og når alt kommer til alt er det jo bare penger- bunaden er ikke sydd av noen jeg kjenner men bestilt fra Husfliden Bergen og de kan sikkert lage ny skjorte og forkle til meg. Einar har nå tatt dem med seg til Norge og skal prøve å få renset dem, og går ikke det, får vi bare bestille nye fra Bergen. Marius sa han syntes jeg hadde taklet seansen med verdighet. Det var godt å høre! :-) Og hvis først noe skulle gå galt i bryllupet, var det jo tross alt bra at det var noe sånt. Men jeg må si det har blitt mye rødvinssøling sammen med Marius. Kanskje vi skal gå over til bare champagne isteden? :-)

Da hovedretten gikk annen gang fikk jeg ikke spist så mye fordi jeg måtte sitte stille pga. saltet. Marius matet meg med kjøttbiter, som vare det jeg syntes var best. :-) Og så slapp jeg å bli proppmett. Like greit det da! Kelnerne kom løpende til og ville hjelpe, men jeg orket ikke forholde meg til dem akkurat da. Ola kom også og hadde noen forslag, men jeg var visst litt for opprørt akkurat da, så jeg svarte ham visst litt for kort. Unskyld... Etter hovedretten var det klart for Majas tale. Hun tok med seg glasset sitt og gikk bort og sto på enden mens hun snakket. Talen var veldig veldig koselig. Hun snakket om tiden vår på Grønland, og om politikk, og om fremtiden når vi skal tyde Linear A. ;-) Håper vi kan få kopi av hennes notater også! Så kom de og skjenket portvin, hvor vi fikk velge mellom rød og hvit. Jeg valgte hvit, og det angret jeg ikke på, for den var kjempegod! Den hadde samme smak av melent eple som tørr sherry, og var ikke så kvalmende søt som rød portvin. Og så kom desserten, og det var spektakulært! :-) Kelnerne kom marsjerende inn med fat med dessertskåler og stjerneskudd (bengalsk ild) og flammer i rødt og blått og gult. De sto oppstilt til det brant ned, og så serverte de. Sjokolademoussen var kjempe-namnam. :-) Skulle ønske jeg kunne spørre dem om oppskriften... Derretter holdt Arne takk-for-maten-tale som var både morsom og hyggelig, og så reiste jeg meg sammen med Marius, og da reiste andre seg også. Middagen var over. Tror klokken var bare så vidt over ni og vi var helt etter skjema.

Utenfor hadde ikke kaffegjestene fått slippe inn for å sette seg, som jeg ellers hadde trodd de ville bli. Jeg fortet meg ut på toalettet for å gjøre noe med rødvinsflekkene. Maja ble med og hjalp til. Betjeningen på Bellahøj insisterte på at vi skulle helle Ramlösa på og så tørke med ren serviett, så det gjorde vi. Jeg tok av forkleet som var både veldig krøllete og rødvinsflekkete, og ting så straks litt bedre ut. Maja fikk ordnet det så forkleet ble lagt i bilen. Hun hjalp i det hele tatt så mye til hele dagen; det var kjempedeilig. Hun var absolutt en av grunnene til at ting gikk på skinner hele dagen. Etterpå minglet vi litt med de nye gjestene, snakket med dem, klemte dem, ønsket dem velkommen, og kikket på gavebordet. Så satte jeg meg og etterhvert Marius ved det bordet hvor Eirik hadde plassert seg. Men ganske fort kom betjeningen fra Bellahøj og skulle ha tak i oss- vi måtte jo kutte kaken! Det hadde jeg helt glemt, og helt glemt å tenke på, men vi fant jo ut av det. Jeg tok en kniv, Marius holdt over hånden min, og så skar vi ut et stykke sammen, som jeg deretter løftet over på en tallerken som Marius holdt. Så sto vi en stund og matet hverandre med kake mens blitsregnet haglet.

Deretter var det tid for ny mingling. Jeg satte meg og snakket med Monica og Lars Erik, Åshild og Terje. Monica og Lars Erik hadde blitt helfrelst på Thailandsk mat etter å ha spist på "Blue Elephant" på SAS-hotellet. Det må prøves. :-) Så fikk vi konjakk. *Glad* Marius kom og satt hos oss. Jeg var bortom Eirik og spurte når vi skulle få tale, og han sa de jobbet med saken, og ikke lenge etterpå introduserte han Odd. Stakkars Odd hadde visst vært veldig nervøs, men jeg vet ikke hva Eirik hadde gjort med ham. (Valium?) Han var ihvertfall helt rolig og holdt en aldeles nydelig tale. Beate sammenlignet den med et Bach-stykke, som er så nydelig at man bare har lyst til å være stille etterpå. Odd fikk kjempeapplaus, nesten så jeg trodde det skulle bli Da capo! og trampeklapp. :-) Hyggelig at det ble tatt så godt imot, for det var vel fortjent, en kjempeflott tale! Den har vi heldigvis fått notatene til. Neste taler var faren til Marius. Han holdt en veldig morsom tale om Marius og hvordan det var å bli kjent med meg, og han ønsket meg velkommen til familien. Det var den morsomste talen hele kvelden, syntes iallfall jeg. Men det er nok ikke noe vits i å be om notatene til den, for den virket som den var helt muntlig. Det var selvfølgelig spesielt festlig da han fortalte om hvordan han første gang traff meg, som var i København i min "blå periode" (almenn latter). Jeg hadde vært sjenert og hilst "sidelengs" med unnvikende blikk, og når han så spurte hva jeg drev med, hadde jeg sagt "Jeg studerer sammenliknende indoeuropeisk språkhistorie". (!) Jahaja. "Jaja, noen skal vel studere dét også, tenkte jeg da" sa Pelle. (Alle lo) Og så sa han noe fint; etter å ha blitt kjent med meg og mine hadde han nå kommet til å forstå at sammenliknende indoeuropeisk språkhistorie er en helt naturlig ting å interessere seg for. Etterpå gikk vi bort og takket ham for en veldig fin tale. Turid var der tror jeg og Monica, og jeg fikk sagt at jeg virkelig føler meg velkommen i familien deres, og at jeg synes det er kjempeflott å ha fått en så stor søskenflokk, jeg som har vært enebarn hele livet. med alle stesøsknene og alle kjærestene og alle stesøsknenes kjærester er vi jo virkelig mange unge mennesker. Det er gøy.

Etter det ble det litt kaffedrikking og generell mingling mens det ikke egentlig skjedde noe. Så dukket musikerne plutselig opp! :-) Jeg introduserte dem for Odd og henviste dem til Eirik når det gjaldt tidsskjema. Så ble det litt forvirring angående neste punkt på programmet. Skulle vi danse brudevals eller skulle Lise holde tale? Jeg gikk på do. Etterpå ble det Sletten-arrangement. Espen styrte CD-spilleren, Anja og Lasse delte ut konvolutter til alle gjestene unntatt meg og Marius, og så sang de sang, akkompagnert av Elgar-musikk. Det var kjempeflott! Og veldig veldig gøy! :-) Med masse ballong-smelling og aktivisering av publikum. Det var kjempestilfullt og ikke det minste harry (som Lise betrodde meg at hun hadde vært redd for), og jeg fikk et eksemplar av sangen fra henne. Men så var visst klokka blitt fem over halv elleve og i forhold til timeplanen var det ikke egentlig noe mer å nøle med. Så da ble gardinene trukket fra og folk ble bedt om å komme inn for å se på at vi danset. *Hjelp!* Det var skummelt og jeg fikk tilbake litt av sommerfuglene i magen fra før vielsen. Da alle var inne begynte de å spille, og de begynte rett på melodien, så vi fikk ikke egentlig noe godt sted å begynne. Vi ventet ca. to takter og så begynte vi bare. Det gikk sånn rimelig greit, vi snublet bare en gang og Karen og Lars spilte jo veldig fint. Vi syntes det føltes som evigheter før Einar og Turid endelig kom snurrende ut på dansegulvet, men da kom plutselig et problem vi ikke hadde tenkt på: Trafikkregler! Vi ante jo ikke hvordan vi skulle unngå å bumpe inn i de andre parene hele tiden. Vi prøvde med å følge etter Ola, men det fikk vi ikke til, så da fant vi ut at vi bare skulle snurre rundt inne i midten. :-) Det var en god ide, men omtrent akurat som vi fant ut av det rundet de av musikken. Så kunne vi endelig stoppe. Vi sto og kysset en stund og snek oss av dansegulvet før neste sang.

Etterpå følte jeg meg ganske tom. Endelig helt ferdig med alle pliktløp. Nå skulle vi liksom slappe av og kose oss. Jeg satt på en stol og så på dansen, hørte på musikken, snakket med min far og min svigermor og min mann og flere andre, mens jeg klamret meg til et glass hvitvin. Etterhvert fikk jeg nok energi til å mingle litt igjen, så jeg prøvde å få snakket litt med alle. Ove ville fortelle om hvorfor han kom alene til festen, så vi gikk utenfor og snakket sammen en stund. Det var noen komplisertheter med flere damer involvert. Typisk Ove. Da jeg kom inn igjen sto Marius og snakket med Janken. Hun hadde visst vært misunnelig på at vi hadde hatt tid til å øve på å danse vals. Hehe. ;-) Jeg fikk snakket med Marina og Torben, med Øyvind og Karine, med Totto og Dyveke m.fl. Da musikerne tok pause dro Eirik igang "Brudeparets skål". Gøy! Jeg hadde ventet litt på den. Vi spilte litt Simon&Garfunkel-CD. Avtalte med musikerne at de kunne ta pause så lenge de hadde lyst, og så spille frem til ett. Vi minglet mer. De tok ikke så lang pause, og spilte snart videre. Folk ga oss mange komplimenter på hele arrangementet og håret mitt og at de syntes musikerne var kjempeflinke og alt var så vellykket. Så gøy! Jeg fikk snakket ordentlig med Marius' tante Aina og onkel Rolv. Det hadde de visst ventet veldig på. Rolv fortalte en veldig koselig lignelse om hønsefor, som illustrerte hvordan vårt bryllup virket som det hyggeligste av de tre som var på Bellahøj den dagen. Einar kom og ville danse en dans med meg, så jeg ble med på det. Begynte ellers å bli ganske sliten og satt etterhvert bare rundt og ventet på å få komme vekk. Klokka var også rundt halv ett. Maja må ha sett hvor sliten jeg var, for hun fikk tatt affære og sørget for at det ble ringt etter en taxi til oss og at Marius kom og ble med meg ut. Han drev og sa hade til folk. Jeg gjorde ikke det. Det var Marius som insisterte på at det riktige var å snike seg vekk anyway. Jeg ville bare vekk. Hadde hatt det kjempehyggelig men var tilsvarende kjempesliten. Vi sto utenfor og snakket litt med Odd og Maja, John og Pelle, da taxien endelig kom og vi satte oss inn. Jeg var veldig veldig sliten. Vi dro hjem og fikk alt stasjet ut av håret mitt. Gikk og la oss og ble liggende lenge og snakke om livet og kjærligheten "og krig og fred og religion og politikk og sånnt". ;-)

Marius: 07:54 Det regner :-( Vi må til med continguency-planning, men dette går bra :-) *sommerfugler*

11:52 Nå er alt pakket og klart og vi setter snart kursen mot kirken. *sommerfugler*

16:13 Hjemme og skifter til kvelden!

Kommentarer til siden: