Torsdag 16. oktober 2003

Tilbake til hele oktober 2003 Tilbake til hovedsiden Ett r siden
14. Oktober 2003


17. Oktober 2003

Magen: N i 40. uke (40+0)
Sted: København
Gjorde: Fødte Sara

Kaja:

(Skrevet søndag 26. oktober)
Jeg har lovet at jeg skal fortelle om selve fødselen. Det kommer til å bli kjempelangt, derfor har jeg vegret meg for å gå i gang med det. Men jeg har veldig lyst til å skrive om det mens det meste fremdeles står friskt i minne!

Det startet om kvelden den 15. med uregelmessige veer fra kl. 20. Vi hadde Marius' fetter Rolv Christian på besøk og hadde suppe og pannekaker til middag. Da vi var ferdige med middagen begynte jeg å få såpass vondt i magen at jeg ikke orket å være sosial, og gikk og la meg på sengen. Zappet på TV og endte opp med å se filmen "Spy Hard" som akkurat begynte da. Det var ca. 15 minutter mellom veene, og jeg visste at dette ikke behøvde å være starten på fødselen, man kan ha slike veer i dagevis før det faktisk skjer noe. Så jeg slappet godt av mellom veene. Da filmen var ferdig fikk jeg fortalt Marius hva som holdt på å skje, så han sluttet å drikke øl...

Rolv Christian dro igjen og vi gjorde oss etterhvert klare til å gå og legge oss. Fra kl. 23 fikk jeg regelmessige veer med 5 minutters mellomrom. Det var fortsatt for tidlig å ringe sykehuset eller noe, så vi ble liggende i sengen. marius fikk sove noe av natten. Jeg prøvde så godt jeg kunne å slappe av mellom veene. 5 minutter er faktisk ganske lenge når man ligger slik og venter på neste... Hele natten igjennom.

Klokken 5 om morgenen ble det 3-3,5 minutter mellom veene, men det var fremdeles ikke så vondt at jeg syntes jeg trengte å gjøre noe spesielt for å holde det ut, så jeg tenkte at det er nok fremdeles lenge igjen til fødselen. Jeg hadde forbannet meg på at jeg skulle bli hjemme så lenge som mulig, for det er ikke noe gøy å komme til sykehuset og bli sendt hjem igjen. Da må man kjøre turen i bil to ganger mer enn man hadde behøvd og det er slitsomt å ha veer i en 2CV...

Klokken 8 om morgenen fikk jeg "tegnblødning". Dvs. jeg oppdaget litt friskt blod mens jeg var på do. Da fant vi ut at vi måtte ringe sykehuset, for de hadde sagt at hvis man fikk blødninger *skulle* man ringe. Men det gikk omtrent en time før vi fikk ringt, og enda over en time før vi faktisk kom oss hjemmefra. Det var Marius som ringte, for jeg orket ikke, men jeg sa han kunne gi røret til meg hvis de gjerne ville snakke med meg. Det ville de ikke, men de spurte Marius om noen ting som han kunne svare på og så sa de at vi skulle komme inn.

Det tok litt tid å komme seg hjemmefra, for jeg orket ikke å gjøre noe mens jeg hadde en ve. Så for å kle på meg ble det et helt prosjekt; ta på en sokk, vente til etter neste ve, ta på en sokk til, vente, ta på t-skjorte osv. osv. Og selv om vi hadde pakket litt ting å ha med oss fra før, var det en del ting å finne frem også i siste liten. Og så måtte vi gjøre det ryddig nok til at hunden kunne forlates alene hjemme uten tilgang til å ødelegge noe verdifullt.

Mens vi holdt på å forberede å reise til sykehuset syntes jeg veene ble mer uregelmessige igjen. Men vi måtte jo dra når jeg hadde hatt blødninger og vi hadde ringt og alt.

Så vi sa hadet til hunden og jeg passet på å komme meg ut i bilen i pausen mellom to veer. Det var ikke veldig behagelig å sitte i baksetet på 2CVen, men det funket da. Marius var snill og kjørte pent. Heldigvis var rushtrafikken over. Vi kom frem til sykehuset, fikk parkert, tatt med oss tingene og dro inn. I løpet av hele turen til sykehuset hadde jeg bare tre veer. Heis opp i 3. etasje (2. sal). Og inn på fødegangen. I den ytterste resepsjonen satt det ingen, så vi gikk lenger inn. Der var det heller ikke egentlig noen, men de dukket da opp. Jeg presenterte meg og fortalte at jeg hadde hatt regelmessige veer hele natten og blødning om morgenen, men at veene hadde gått litt tilbake. Vi fikk beskjed om å sette oss og vente.

Vi fant en sofa og satte oss. Jeg husker jeg syntes det var veldig deilig å bare sitte der og ikke "skulle noe". Vi ble sittende ganske lenge, men det gjorde ikke noe, jeg hadde jo ikke regelmessige veer lenger likevel. Det var godt å bare sitte. Jeg var ganske trøtt og sliten etter ikke å ha sovet noe hele natten. I gangen satt det en masse damer med store mager. Såvidt jeg skjønte var det flere av dem som hadde fått tid til å skulle settes igang. De setter jo igang fødselen hvis man ikke har født når det har gått to uker over termin. Det virket som om det var veldig mye å gjøre der på fødegangen den dagen.

Hun som hadde vært jordmoren min gjennom svangeskapet kom bortom en tur og sa hei. Hun hadde vakt på fødeklinikken den dagen, så hun kunne ikke være med på fødselen min. Mens vi satt der kom det også en delegasjon av folk på omvisning forbi. Jeg var egentlig ganske sulten, og vi snakket om at Marius skule gå og prøve å få tak i noe mat til oss, men så langt kom han ikke.

Så ble det nemlig vår tur. Da var klokka ca. kvart over elleve om formiddagen. Vi ble tatt med inn på et rom hvor de skulle kjøre CTG-scanning på meg. Jeg fikk noen sånne følere på magen, og så ble barnets hjerterytme tegnet opp på et ark som kom ut av en maskin. Barnets puls vistes som et tall i et display, sammen med noen lys som indikerte hvor tydelig den fanget opp lyden.

Mens jeg lå slik kom veene tilbake. Det var fremdeles ca. 3,5 minutter imellom dem, men de var ikke voldsomt vonde. Mens jeg hadde en ve ble barnets puls høyere. Den lå for det meste på 130-140, men når jeg hadde en ve kom den opp mot 160 og innimellom var den nede på 120.

CTG-scanningen skulle ta en halvtime. Siden vi visste at jeg ikke skulle flyttes på den tiden, benyttet Marius anledningen til å gå og ringe til Petter. Det var forlengst avtalt at Petter skulle passe Neptun mens vi var på sykehuset, men han hadde ikke fått noen nøkkel av oss. Marius fikk avtalt at Petter skulle komme opp til fødegangen. Det var sikkert lurt å få ringt mens jeg lå i CTG-scanningen. Et annet par vi så, der hadde nemlig mannen gått ut for å kjøpe en brus og da han kom tilbake hadde noen stukket av med kona hans. :->

Jordmoren kom tilbake og kikket på utskriften. Hun hadde med seg en medisinstudent som var med henne hele dagen. Jordmoren kunne visst se på utskriften at jeg hadde veer. De sjekket også hvor åpen jeg var: 4 cm. Så da var jeg "i fødsel"! Helt sikkert, ingen vei tilbake! Nå skulle det skje!

Vi ble flyttet inn på en fødestue. Der skulle vi være til barnet vårt var født! Jeg fikk noen sykehusklær å ha på meg, og så var det egentlig ikke så mye som skjedde på en stund. Jeg gikk rundt og hadde litt veer, og jordmoren kom og gikk. Ellers var vi alene der, Marius og jeg. Det kom noen elektrikere som skulle fikse en lampe der inne. Det hadde vært fødsel på gang hver gang de hadde vært der før, så de spurte pent om ikke de kunne få lov å komme inn og fikse det nå, så det sa jeg var greit.

Jeg måtte på do ofte. Jeg fikk satt et klyster for å tømme endetarmen (den blir tømt under selve fødselen allikevel, like greit å gjøre det kontrollert på forhånd), men jeg syntes bare det virket sånn noenlunde. Det var ikke veldig behagelig kombinert med veer.

Marius gikk og kjøpte noe mat til oss, men jeg hadde ikke matlyst og syntes det han hadde kjøpt luktet kjempevondt. Han gikk en gang til og fikk tak i noe som var mer spiselig, plain brødskive med gulost, helt uten vanskelige ting. Det var det første jeg spise siden middagen dagen før og ble det siste jeg spiste før fødselen.

Jeg fortsatte med veer som var til å holde ut, og jordmoren begynte å bli utålmodig. Hun syntes ikke jeg åpnet meg fort nok. Jeg hadde blitt 6 cm åpen men etter det var det ikke noen endring på lenge. Jeg hadde det ikke så vondt at jeg trengte smertestillende av noe slag, hverken akupunktur, massasje, varmt vann, lystgass eller "bistikk".

Jordmoren syntes ting gikk tregt. Vurderingen var vel at siden jeg ikke hadde sovet om natten var det dumt om fødselen dro i langdrag fordi så ville jeg ikke ha krefter igjen til selve pressefasen. Så hun ville ha litt fortgang i tingene og ville stikke hull på fosterhinnen og slippe ut fostervannet. Jeg syntes det var skummelt og vegret meg litt, men tilslutt ga jeg etter for hennes argumenter. Kvart på tre stakk hun hull. Rett før tok hun et bilde, fordi etterpå ville ikke magen være like flott og struttende lenger, sa hun.

Fostervannet føltes varmt og var klart i farven. Til å begynne med føltes det ikke som om det å stikke hull hadde gjort noen endring. Jordmoren gikk, og sa at nå gikk hun av skift, men klokken halv fire skulle den nye jordmoren komme. Hvis det var noe jeg ville i mellomtiden var det bare å ringe.

Da klokka ble litt over tre skjedde det en kjempeforandring. Veene ble kjempevonde. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere det og ble kjempefortvilet. Jeg begynte å gråte, fordi det var så vondt og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det. Marius ringte etter jordmoren. Da var klokka fem på halv fire. Det er det siste klokkeslettet jeg fikk med meg.

Det var den samme jordmoren som kom tilbake da vi ringte. Hun hadde med seg medisinstudenten. Jeg var fremdeles kun 6 cm åpen da de sjekket. Jordmoren ville gi meg ve-dropp, fordi hun syntes ikke veene mine var "effektive nok". Jeg syntes det hørtes rart ut- jeg hadde jo veer og de gjorde kick-ass vondt, så hva skulle egentlig ve-dropp tjene til? Det kan vel bare gi hyppigere eller lengre veer eller noe, men det kan da ikke gjøre dem mer effektive?!

Uansett skjønte hun hvertfall at det ikke var noen god ide å gi meg ve-dropp uten først å gi meg noe smertestillende, siden de veene jeg hadde allerede var så veldig vonde. Og av smertestillende så var det nå bare epidural som var noe å snakke om. Akupunktur og "bistikk" kunne ikke hjelpe meg nå. Og det innså jeg også selv, smertene var på et helt annet plan. De spurte om jeg hadde noen mening angående epidural, og jeg sa at jeg var godt kjent med virkningene og bivirkningene av den og at det eneste jeg var skeptisk til var det å miste følelsen med hva som skulle skje når man kommer så langt som til pressefasen. De sa at man kan stoppe for epiduralen når man kommer så langt, slik at man kan rekke å "være med" til slutt. Da hadde ikke jeg noen innvendinger, og det ble besluttet at jeg skulle få lagt en epidural.

Men før de kunne gjøre det måtte de ha en lang måling av fosterets hjertelyd. Og det viste seg å være lettere sagt enn gjort. For å få brukt CTG-apparatet måtte de feste de målerne på meg og jeg skulle helst ligge stille på ryggen i ti minutter eller noe. Det var bare bå glemme! Jeg hadde det forferdelig vondt og ormet meg rundt. Jordmoren fikk meg til å prøve lystgass, men jeg syntes ikke det var noe hjelp i den. Den tok jo ikke bort smertene, gjorde meg bare full med prikking og nummenhet i ansiktet. Den gjorde det vanskeligere å håndtere smertene enn uten, for det meste. Jeg hadde litt glede av å få oksygen i masken, fordi jeg da visste at jeg fikk nok luft selv om det var vanskelig å puste innimellom.

Tilslutt kom de endelig på at de kunne sette en elektrode på den delen av hodet til barnet som stakk frem, og så fikk de målt hjertelyden på den måten. (Ved andre forsøk fordi de la ledningen feil første gangen? Dette har jeg hørt av Marius i ettertid. Han burde kanskje skrive sin versjon av tingene.)

Anestesilegen kom og epiduralen ble gjort klar. Da alt var klart til å sette den skulle jordmoren sjekke en siste gang hvor åpen jeg var. 8 centimeter! Exit epidural. Det var for sent å sette den nå. Jeg var på vei inn i den tøffe "overgangsfasen" hvor man får sterke veer med pressetrang men ikke får lov å presse enda fordi man ikke er åpen nok.

Jeg husker at jeg hylte og skrek så høyt jeg kunne hver gang jeg hadde veer. Jeg husker ikke selv lenger når jeg begynte med det, men Marius sier det var helt siden veene ble vonde da de tok vannet.

Jeg har overhode ingen følelse av hvor lang tid det gikk fra de sa jeg var 8 cm åpen. Jeg husker visst ikke nøyaktig så mye som skjedde under "overgangsfasen". Jeg husker at jeg lå på siden (fordi det var for vondt å ligge på ryggen? fordi det var lettere å ikke presse da?). Jeg husker at jeg drev og hadde gassmasken der og det var sannsynligvis lystgass i den og ikke bare oksygen. Masken var fryktelig tung å puste i. Marius sa noe om hvorfor men jeg husker ikke så nøye. Noe med at den var gammel eller billig eller begge deler. Hvis den hadde vært lettere å puste i hadde det vært mere interessant å bruke den. Det var vanskelig nok å puste fra før.

Jeg husker at jordmoren ville ha meg til å trekke pusten dypt og at det simpelthen ikke kunne la seg gjøre å puste slik gjennom veene. Og de ga meg vedropp, selv om jeg ikke hadde fått epidural. Jeg fikk den lokale smertestillende av bekkenet og skjeden som de kaller "pudendus-blokkade". Jeg husker at jordmoren spurte om jeg hadde pressetrang og at det hadde jeg ikke enda, og så husker jeg at jeg fikk pressetrang.

Jordmoren sa jeg skulle "gispe" etter luft når jeg fikk pressetrang men ikke fikk lov å presse enda. Det føltes godt å ha noen rett foran synsfeltet mitt som fortalte meg hva jeg skulle gjøre hele tiden. Desverre var hun ikke der (rett foran meg) hele tiden. Jeg vet ikke hva hun holdt på med. Det var helt ubeskrivelig vondt. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hva jeg skulle stille opp med. Jeg følte at jeg ikke hadde noen krefter til å jobbe meg gjennom smertene. Det var bare uutholdelig uten at det var noe å gjøre med det. Jeg ville heller dø. Hva som helst, bare ikke så vondt. Men ingenting å gjøre. Jeg skrek og skrek.

Da jeg hadde hatt noen veer med pressetrang ble det etterhvert umulig å ikke presse. Jordmoren sjekket hvor åpen jeg var og sa at nå skulle jeg bli med og presse når veen kom. Jeg husker jeg syntes det var vanskelig å vite om det skulle komme en ve eller ikke. Og når den kom så var det ofte ingen der til å snakke meg gjennom det og jeg følte jeg var helt på egenhånd og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var vondt også mellom veene. Umulig å slappe av. Det føltes som uendelig lenge uten fremdrift.

De ville ha meg til å sette meg mer opp i ryggen med hendene bak knærne, men jeg hadde ingen krefter til å sette meg opp med, jeg var helt utslitt. Jeg klarte ikke å puste mens jeg hadde pressveer og de varte så lenge at det ble for lenge uten å trekke pusten. Jeg prøvde å forklare det for jordmoren, men hun skjønte ikke hva jeg mente og tilslutt sa jeg det på engelsk, men jeg husker ikke at hun gjorde noe med det fordet.

Jeg aner ikke hvor lenge det varte med pressveer. Tilslutt hadde de visst bestemt seg for å klippe meg og ta ut barnet med sugekopp. Jeg var likeglad, hva som helst. Plutselig var avdelingsjordmoren der og hun snakket med meg og det føltes hjelpsomt. Jeg var helt utslitt og oppgitt og var likeglad om de klippet meg hvis bare det kunne bli en slutt på elendigheten. Da plutselig! Sa de alle sammen at nå måtte jeg se for nå kom barnet ut! Jeg var fryktelig omtåket men fikk meg til å kikke ned og sannelig! Der var det et hode og skuldrene allerede og vips var hele ungen ute.

Marius har fortalt meg i ettertid at de sto så klar til å klippe meg, at hvis hun ikke hadde kommet på den veen hun kom ville de ha klippet meg og tatt henne med sugekopp. Men så klarte vi det på naturmetoden allikevel.

En eller annen sa det var en gutt og jeg ble veldig overrasket og sa "hæ?" eller noe men alle de andre skyndte seg å si at neida det var en pike. Hun hadde sånn litt blekgrå ("blå") farve som de ofte har når de kommer ut, og hadde litt sånn gørr og blod på seg men ikke så mye. Hun harket litt og de første lydene var ikke et ordentlig skrik men mere noen korte hulk.

Hun ble lagt rimelig raskt opp til meg, før de hadde kuttet navlestrengen tror jeg. Da den skulle kuttes hadde visst Marius bestemt seg for å stå over, så det ble det medisinstudenten som gjorde. Hun hadde visst ikke satt på klemmen i retning morkaken godt nok, for hun fikk sprutet masse blod utover seg selv. Jeg hadde noen slags veer da morkaken skulle fødes, og til min overraskelse gjorde de faktisk vondt. Jordmoren nappet og dro i navlestrengen for å få ut morkaken. Da den kom ut ble jeg overrasket over at den var helt sirkelrund. Jeg hadde trodd den skulle være mer uformelig og utflytende i fasongen.

Jeg husker ikke når, men en eller annen gang underveis her overtok Marius datteren vår. Jeg kikket på henne for å se om navnet vi hadde tenkt på passet. Vi hadde jo tenkt på Sara eller Sunniva. Mot slutten hadde Marius begynt å helle mot Sara, mens jeg ville vente med å gjøre meg opp en mening. Da jeg så på henne syntes jeg Sara passet fint. Marius var enig, så da bestemte vi det.

Marius holdt Sara mens jeg fødte morkaken og mens jeg ble sydd. Jeg hadde ikke revnet mye, kun litt ut på siden og ikke bakover i det hele tatt. Jeg ble sydd med tre sting. Jordmoren ville først ikke sette bedøvelse, men jeg sa jag ville ha. Jeg er likevel ikke sikker på om hun faktisk gjorde det. Ihvertfall kjente jeg det mens hun sydde og da var det greit med lystgass. Men den sto på veldig kraftig dose så jeg kjente at jeg ble altfor groggy av den. Jordmoren var helt alene der da, så hun ville ikke gå fra for å stille på den, så jeg endte opp med å ta annethvert åndedrag i masken og annethvert utenfor.

Da sa Marius at Sara begynte å bli søkende og suttete, så da fikk vi henne bort til meg igjen så hun skulle få pupp. Jeg husker ikke så mye av det, tror jeg, annet enn at det var godt å ha henne nær.

Jordmoren veide og målte Sara og ga henne K-vitamin. Hun veide akkurat 4100 gram (etter første måltid riktignok) og var 54 centimeter lang. Jeg fikk på meg litt klær igjen og noen kom med noe mat til oss. Brødskiver og te. Og så ble vi overlatt til oss selv. Vi fikk spist litt og slappet av sammen en stund, men så kom de og ville ha rommet vårt. Det var noen som skulle føde og som trengte det... Jordmoren "vår" hadde nok endelig gått hjem, for henne så vi aldri mer.

Vi pakket sammen tingene våre. Vi hadde spurt om det var et ledig "familieværelse", og det var et på Fødeklinikkens barselavdeling, så da skulle vi flytte over dit. Jeg trillet "vuggen" med Sara i mens Marius og sykepleiersken sammen fikk med seg resten av tingene. Jeg hadde ikke dusjet enda og folk stirret veldig der vi kom gjennom korridoren og helt ute forbi heisene, med alt pikpakket vårt og bittelille Sara også meg i morgenkåpe over sykehusundertøyet og med blod nedover bena. (bare bittelitt, de så de nok ikke)

Vel fremme på Fødeklinikken var det en helt annen stemning. Mye koseligere og mye mindre "sykehus". Det var mørkt i gangen for de hadde slukket lysene, men det var stemningsfullt med masser av stearinlys. Vi ble installert i værelset vårt og så overlatt mer eller mindre til oss selv. Marius passet Sara mens jeg fikk dusjet, og så passet jeg henne mens han skaffet oss noe mere mat og ringte de stolte besteforeldrene.

Og slik begynte vårt første døgn med Sara, hvor vi fikk sove i ca to timer av gangen, i hver vår seng men ihvertfall sammen. Stolte, lykkelige og slitne.

Marius:

Det meste er jo nå sagt av Kaja, men jeg kan jo komme med det jeg husker i tillegg til det over.
Jeg hadde planlagt å bare være med for å holde Kaja i hånden og trøste henne når det ble vondt. Det var jo i og for seg det jeg for det meste gjorde også. Det var litt vanskelig for meg å kunne fortelle Kaja hva hun skulle gjøre nå, så det måtte jeg bare overlate til Jordmoren(e). Men til gjengjeld fikk jeg litt andre oppgaver slik som f.eks. å styre doseringen på intravenøsen hennes(!). Og administrere pustemasken. Det virket som de også vurderte å be meg stå for justeringen av lattergass og oksygen, men jeg forstod på dem at det må man visst være spesialutdannet for. Ikke engang etter fødselen da Kaja ville ha mindre lattergass syntes hun Jordmoren at hun kunne be meg om å gjøre det, så Kaja måtte klare seg med det hun hadde (Jordmoren var i full gang med å sy, og måtte ha vasket seg omigjen og slikt hvis hun hadde touchet den bryteren).
De som designer sånne pustemasker kan ha litt å lære av de som lager ventiler for sportsdykking. Det er jo utvilket masse gode mekanismer for å lage masker som er gode å puste i,men det har visst gått hus forbi for den gjengen der.

Det som overrasket meg mest var at det gikk så lang tid fra vi kunne se en liten bit med hodebunn med hår frem til hun faktisk kom ut. Det gikk veldig lenge, og Jordmoren prøvde så godt hun kunne å få tak for å kjelpe babyen ut, men det var visst vanskelig. Det lille hodet så også ut til å ha en lite kledelig blå farge... Men de passet nå på å holde øye med pulsen til babyen mellom hver vee, slik at de ville merke det ganske fort om noe unormalt skjedde. Jeg ble satt til å passe på CTG-maskinen og passe p åat ledningene ikke kom i veien.
Hun fikk satt en elektrode i hodebunnen til babyen for å måle pulsen ganske tidlig, men den ble revet av underveis (jeg tror det var fordi hun som hadde laget strekkavlastningen på den hadde klønet. Hun klønet også da hun satte intravenøst, og jeg måtte til å rette ut slanger som var blitt bøyde hele tiden når intravenøs-apparatet klaget.). De satte da en ny elektrode, men det var stort sett doppler-elektroden som ble brukt på utsiden av magen til Kaja. Toco-måleren (T'en i CTG, som måler sammentrekningene av livmoren) hadde de gitt opp for lengst.

Etter hvert som det drev og var vanskelig å få hodet ut den siste "kneika", begynte Jordmødrene å bli litt nervøse, og lurte nok litt på hva de skulle gjøre nå. De maste veldig på Kaja om at hun måtte sitte sånn og sånn og presse sånn og sånn, og stakkars Kaja gjorde så godt hun kunne mens jordmoren førsøkte å få tak på hodet for å hjelpe til. Det så litt groteskt ut, men sånne nyfødte-hoder er jo veldig myke og fleksible, og tåler nok "alt". De forsikret meg i hvertfall om at "det skal se sådan ud".
Til slutt kom det ramlende inn en hel gjeng med mensker. Det var nok ikke fler enn to i tillegg til de to som var der hele tiden, men det virket veldig folksomt. Hun som var avdelingsjordmor tok over kommandoen, og virket veldig sikker og utstrålte en følelse av at hun visste hva hun gjorde. Det var veldig betryggende for meg, i hvertfall, "våre" jordmødre hadde vel egentlig gitt mest inntrykk av at de var litt uerfarne, tok litt "rare" avgjørelser, og måtte ut og diskutere ting og spørre seg for iblant. De skulle også egentlig vært gått av vakt klokken 15 (eller deromkring), men jobbet visst litt overtid, enten fordi de gjerne ville være med gjennom det hele når de så at det ikke var så lenge igjen, eller det kan være at de hadde veldig mye å gjøre den dagen...
Jeg husker ikke helt hvorfor det ble kalt inn så mye folk, men jeg mener å huske at planen på det tidspunktet var å prøve med sugekopp. Avdelingsjordmoren og legen som var kommet inn så med en gang at det ikke ville hjelpe. Slik at det første avdelingsjordmoren gjorde etter å ha beroliget Kaja var å guffe opp det ve-stimulerende intravenøse droppet til dobbel styrke, så hjalp hun til og fikk justert liggevinkel og benvinkel, og gjorde seg klar til at Kaja skulle klippes. Legen stod klar med saksen og *der* kom det visst en vee til, vente til den er over og... men der kom jammen barnet ut.
Så ble babyen lagt opp på magen til Kaja, og navlestrengen ble klippet. Jeg er ikke sikker på hvem som klønet, men jordmoren vår fikk i hvertfall hele forsiden av drakten sin oversprøytet med blod, men heldigvis var det blod fra morkake-enden av navnlestrengen og ikke fra babyen (der er det forresten en ventil som lukkes når barnet tar sitt første åndedrett, så det hadde ikke vært så farlig uansett).
Like plutselig som de var kommet var de andre pleierne forsvunnet. Inkludert medisinerstudenten, så var det bare jordmoren igjen, og jeg ble stukket en elle anenn baby i armene og bedt om å passe på den.

Jeg kunne vel egentlig ikke huske å ha holdt noen baby før noen gang, det må ha vært Ada eller kanskje Oliver... Men jeg husket sånn nogen lunde at man i hvertfal måtte passe på å støtte hodet hennes. Jeg holdt henne tett intil meg, og så fant jeg ut at det beste var å legge meg ned på en seng vi hadde der, som Kaja hadde brukt tidligre. Så lå jeg der med Sara på brystet mitt, og gjorde det beste ut av situasjonen.
De eneste andre som var i rommet på det tidspunktet var Kaja og jordmoren vi hadde hatt hele kvelden. Hun drev på med å sjekke over Kaja, og sy litt her og litt der, mens Kaja lå og var mer eller mindre beruset av lystgass og endorfiner.
Jeg husker ikke helt hva som skjedde først, men Sara ble i hvertfal lagt til Kajas bryst da hun begynte å søke etter noe å sutte på, og når jordmoren var ferdig med det hun skulle, så ble Sara sjekket for alle kroppsfunksjoner og ble vasket, veiet og målt. Hun veide da 4100g og var 54cm lang, etter å ha levd noe sånnt som en halvtime, og etter sitt første måltid melk. Hun fikk også sprøyte med K-vitamin, og gjennomførte "APGAR-testen". På den fikk hun 9 av 10 poeng ved fødselen og 10 av 10 poeng 5 min etter fødselen. Jeg tipper at det var noe hun jordmoren bare tok rett ut av luften.
En eller annen gang i løpet av kvelden var det noen som kledde på Sara også. Jeg tror verken det var Kaja elle Jordmoren, og jeg er sikker på at det ikke var meg. Jeg husker også vagt at det var en dame inne hos oss og spurte om vi ville ha noe å spise, og vi sa ja begge to, og fikk lov til å spesifisere hva vi ville ha. Jeg husker ikke hva vi bestillte og hva vi fikk, men det var i hvertfall ikek det samme. Men, det var koselig, med dansk "fødselsdags-flagg" på trillebordet.
Så ble vi kastet ut av rommet vårt. På rigshospitalet i København er det to forskjellige avdelinger som tar seg av fødsler, vi fødte på den ene, "Fødegangen", og ble så overflyttet til den andre "Fødeklinikken". Det var litt rart å drasse med seg alle sakene sine, en nyfødt baby, en nyfødende kone og et trillebord med kveldsmat ut gjennom gangen der masse folk ventet på heisen og ventet på å komme inn på ultralyd og sånn.
På fødeklinikken var det bare en jordmor som var "på vakt", dvs som var tilgjengelig for å hjelpe de som lå der inne med barn og allerede hadde født. De var vanligvis to, men hun andre hadde visst måttet over på fødegangen fordi det var så mye stress der borte.
Vi fikk spist og ringt litt til de aller viktigste, og så virket det som at Sara var blitt lei seg, og ikke ville bli glad uansett hva vi gjorde. Hun hadde tisset i bleien sin... Verken jeg eller Kaja hadde noen særlig ide om hva man gjorde da, og heldigvis var en av tingene vi hadde fått beskjed om å bruke hun på-vakt-jordmoren til var å lære oss å skifte bleie og kle på babyen.
"Hun gråter fordi hun er sulten" var det jeg fikk vite, og ble sendt bort igjen med gråtende baby med beskjed om å si fra når hun hadde tisset. Litt senere skjedde det samme igjen, og etter litt leting fant jeg igjen jordmoren, og jeg fikk innføring i bleieskift.
Etter dette så vi ikke noe særlig til noen der har jeg intrykk av, før vi skulle skrives ut av sykehuset (og noen trengte rommet vårt) ca 24t etter at Sara ble født. Så da var det å kle godt på henne og putte henne i bilsetet som jeg hadde hentet tidligre på dagen, og så var det å tøffe seg av gårde hjemover i 2CVen...
Legg til kommentar

Kommentarer til siden: